En liksom-ekspedisjon til Mars får uventede problemer
«Jeg er lege og siden jeg var liten har jeg vært fascinert av verdensrommet. I 2020 fikk jeg sjansen til å være med på en liksom-ekspedisjon til Mars. Vi var 12 stykker som sammen skulle leve, overleve og utføre forskningsoppgaver. Det ble mye vanskeligere enn vi trodde.»
18 Feb 202315min
Tvillingsøsteren reddet Paal gang på gang. Så måtte han redde henne
«Vi mistet faren vår da vi var 11, og da vi var 16 døde moren vår i søsteren min sine armer. Søsteren min kom seg aldri etter den opplevelsen, men likevel tok hun igjen ansvaret for meg. Hun gjorde absolutt alt hun kunne gjøre for meg, midt i alt det hun sto i. Men da vi fikk den samme tøffe beskjeden som voksne, snudde rollene.»
11 Feb 202314min
Aasmund ville være hele seg selv: Skeiv og kristen
De første følelsene merket jeg vel mot slutten av barneskolen. Det fantes ikke noe ord for det. Og om det ble nevnt, var det i det mest negative ordelag som noe helt uønsket i samfunnet. Jeg husker jeg så på en skolekamerat i smug, men det var umulig å snakke om disse følelsene. Mor var aktiv i misjonssambandet, men den kristne troen jeg hadde vokst opp med, var så trang. Det var så mye prat om skam og synd, at jeg til slutt måtte melde meg ut av kirken. Men jeg kunne ikke gi slipp på den kristne tro, for det var en så stor del av identiteten min. I oktober 1968 var jeg blitt medlem av DNF48. Det var den homofile organisasjonen som fantes da. Jeg savnet et miljø hvor man kunne snakke om homofili og kristendom i samme setning, og det fantes bare ikke. Så da vokste ideen min frem, jeg ønsket å lage et slikt miljø.
29 Sep 202115min
Døvblinde Karine fant sitt fristed med hesten Jesper
Jeg møter så mange fordommer på så mange arenaer. Da må jeg hele tiden overbevise andre om at jeg duger, selv om jeg har funksjonshemmingene. Listen blir så utrolig høy. Når man ikke passer inn i A4-formatet, blir ting så vanskelig. Kan jeg ikke bare få prøve? Jeg har et kombinert hørsels- og synstap som defineres som døv og blind. Mye av handikappet handler om at jeg blir så fort sliten, fordi jeg anstrenger meg sånn for å oppfatte andre og omgivelsene. Men innen hest og ridning har jeg fått lov å være litt i fred, være meg selv. Ingen kan si: «Nei, du kan ikke ri – du kan ikke se eller høre». Det har vært så godt. På hesteryggen får jeg en følelse av å kunne bevege meg fritt, på tross av funksjonshemming. Jeg begynte med dressurridning i 2008, og har vunnet flere medaljer i nasjonale og internasjonale mesterskap med hesten Jesper. Han døde for fem år siden. Det var en veldig traumatisk opplevelse for meg.
22 Sep 202112min
Da moren døde, satt Liv igjen med en absurd arv
«Mammaen min var på en måte verdens kuleste mamma. Hun var så frisluppen, morsom og var veldig opptatt av å stå opp for dem som hadde det verre enn henne. Vi bodde i et lite rekkehus i Odense i Danmark og vi syklet overalt – det hele var veldig idyllisk. Da jeg var sju år, fortalte mamma meg at jeg skulle flytte til tanten min i Norge. Jeg gråt hele natten. For jeg hadde jo ikke lyst til å flytte fra mammaen min, fra alt jeg kjente, til et fremmed land med et fremmed språk. Selv om mamma virkelig ønsket å være en god mamma, fikk hun det ikke alltid til, for hun drakk jo altfor mye og røykte i tillegg ganske mye hasj. Da hun drakk, ble hun den hun ønsket å være, hun følte kanskje hun mestret mer. Jeg ble boende hos tanten min til jeg ble voksen. En kveld i fjor sommer fikk jeg en SMS fra tanten min. «Du må ringe meg! Mammaen din er på sykehus.» Og da innså jeg at dagen jeg har ventet på i veldig mange år var her.»
15 Sep 202114min
Da broren fikk kreft, tok Arturo et helt hysterisk valg
Da jeg var 17 år, fikk lillebroren min kreft. Det kom som et sjokk. Jeg var med ham på sykehuset da han fikk cellegift. De første gangene var ikke så ille, men da han begynte å miste håret, fargen i huden, humøret og motet, var det veldig vanskelig. Det hele føltes så håpløst, for det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg prøvde å ta med puter, tepper, en gang tok jeg med et pornoblad, men ingenting var morsomt nok. Til slutt var vi så triste, jeg grua meg skikkelig til å være der. En dag hørte vi en lyd vi aldri hadde hørt i gangene før. Det var en slags tute-lyd. Etterhvert ble lyden til bråk og latter. Jeg måtte ut å se hva som skjedde, og nedover gangen kom fire, fem mennesker med legedrakter, fulle av farger. De hadde røde neser, de var klovner. Da de kom inn til oss, skjedde det noe som forandret hele rommet. Først begynte broren min å le, etterhvert resten av gjengen. Det var helt utrolig! Jeg så på broren min, som smilte og som fikk farge i kinnene, og jeg tenkte: «A-ha, det er dette han trenger, det er dette jeg kan gjøre for ham.» Fra det øyeblikket var livet mitt forandret.
8 Sep 202113min
Klokkenisten i Oslo rådhus passer på byens befolkning med musikk
Jeg har synestesi, og for meg er det «spatial» - romlig. Synestesi er en tilstand som gjør at jeg opplever sanser som lukt, smak og lyd som fysiske former – abstrakt geometri. Formene kan være utrolig vakre, og kan bevege seg foran meg eller gjennom kroppen min, for eksempel. Jeg kan se toner jeg spiller som streker eller søyler, av og til glassplater. Når jeg setter meg ved klaviaturet i rådhustårnet, åpner jeg sansene veldig mye. Og da får jeg full tilgang! For meg handler jobben om å gi klokkespillet tilbake til byen. Jeg forsøker å beskrive det folk står oppi. Det kan være følelser eller ting som skjer i nyhetene. Etter nyttår var det for eksempel mye tristhet. Det var jordraset på Gjerdrum og folk var slitne etter korona. Da spilte jeg inn Everybody Hurts med REM. Når jeg sitter og øver der oppe, tar jeg inn veldig mye av byen. Alt smelter inn i hverandre. Jeg liker disse bylydene når alt smelter inn i hverandre. Fuglene som kvitrer. Menneskene som begynner å våkne. Helheten. Det er veldig inspirerende.
1 Sep 202113min
Yina klamret seg til livet mens hun ventet på nye lunger
Å få beskjed om at jeg trengte ny lunger for å overleve, var brutalt. Jeg hadde lest meg opp, og etter mine beregninger kunne jeg kanskje leve fem år til etter transplantasjonen. Det å lese statistikk i en så sårbar situasjon, er jo ikke lurt i det hele tatt.Jeg var så redd, bare tanken på at de skulle dele meg opp i to for å grave i kroppen min – ta ut noe og sette inn noe – det gjorde meg jo redd! Så kom et avgjørende øyeblikk. Jeg husker det var så mørkt. Jeg kjente at jeg fløt litt ut av kroppen og havnet et sted jeg følte omsluttet meg av kjærlighet. Hadde jeg sluppet taket da, er jeg ganske sikker på at jeg ikke hadde vært her nå. Men jeg kjente så veldig på at jeg vil jo være her, så jeg klarte å holde fast, holde på håpet. Jeg tror håp er så viktig. Om du har et lite snev av håp om at ting kan bli bedre, kan det holde deg i live. Det var en helt vanlig onsdag da jeg fikk telefonen fra Rikshospitalet om at de hadde funnet nye lunger til meg. Men da jeg la på, kjente jeg: «Dette går ikke, jeg er ikke klar!
25 Aug 202114min
