Livet stoppet opp da Andreas fikk beskjeden: - Du har HIV
Helt siden jeg var liten, har jeg vært veldig usikker og engstelig. Jeg er fra et lite sted som heter Finnskogen. På barneskolen kjente jeg meg alltid veldig annerledes enn alle de andre. Jeg ble ertet fordi jeg var feminin. Jeg kjente det ble for trangt for meg der. Etter grunnskolen flyttet jeg til Oslo. Endelig kunne jeg strekke armene i været og leve livet mitt! Jeg ville ikke være engstelig mer og gjorde alt for å være utadvendt og kul. Så i den perioden ble det utrolig mye alkohol, hasj og ble med folk hjem etter byen i mye større grad. Men jeg kjente et sted inni meg at jeg ikke likte sånn jeg var blitt. Jeg ønsket å begynne på nytt med blanke ark og min utvei skulle bli studier i Volda. Tre dager før avreise fikk jeg en veldig kjip beskjed: «Du har HIV» Tiden sto helt stille. Jeg ble kjempelei meg, redd, bekymret for fremtiden, for partnerskap, barn, stigmatisering, diskriminering, sex.
18 Aug 202115min
Hormonbehandlingen var i gang. Så angret Anniken seg
Jeg klippet håret mitt, jeg stjal buksene til broren min, jeg startet en sakte forvandling. Jeg hørte historier fra andre som sa de var “født i feil kropp”, og kjente meg veldig igjen. Fra Rikshospitalet fikk jeg forespeilet at en prosess med å skifte kjønn ville ta tre år. Det hadde jeg ikke tid til! En bekjent av en bekjent var behjelpelig med å skaffe testosteron, som jeg begynte å ta jevnlig. Jeg begynte å like kroppen min. Jeg ble dratt lenger og lenger inn i den verden jeg hadde stupt inn i. Jeg kastet meg etter oppmerksomhet. «Jeg var bra, jeg var best». Så endret alt seg - igjen.
11 Aug 202115min
Tonjes usynlige skade: – Føles som om hjernen sitter i rullestol
Etter en ulykke i 2016, fikk jeg en alvorlig hodeskade. Det har gjort at livet arter seg veldig annerledes. Jeg er veldig glad for at jeg ikke sitter i rullestol. Men av og til føles det som om hjernen sitter i rullestol. Jeg vet at jeg har hatt samtaler med både venninner og barna mine som jeg ikke husker. Det plager meg. Og det er vanskelig å akseptere at jeg ikke skal kunne jobbe mer enn to dager i uken. Raskt tempo, fire oppgaver i slengen, dunk-dunk-dunk. Det har vært meg. Nå går ikke det lenger. Jeg kan ikke ha så korte frister. Ting må ta tid. Og overfor dem som har kjent meg som den Tonje - den engasjerte, som har hatt politiske verv, som har hatt tusen baller i luften...hvem er jeg da? Er jeg interessant nok? Er det spennende å være sammen med meg? Slike spørsmål som er knyttet til identitet melder seg. For jeg har ikke like mye å bidra med lenger.
11 Aug 202113min
Kommer i august: Folk
Folk er en podkast med korte historier fra menneskene du går forbi på gaten.
9 Aug 20211min
